Det nærmer seg...

...med stormskritt.

På mandag er vi fullgått 37 uker, noe som betyr at da kan fødselen egentlig komme i gang når som helst. Å bli født på term er nemlig å bli født fra uke 37-42. Før vi ble gravide så hadde jeg en forestilling om at når man er gravid så føler man tiden går sent, og kanskje da særlig på slutten. Jeg har det vel egentlig helt omvendt, for tiden flyr ifra meg. Når legen min her om dagen snakket om hva jeg skulle gjøre om vannet gikk nå så ble jeg først litt forfjamset, jeg tenkte for meg selv at vannet går jo ikke nå, det er jo lenge til termin og jeg skal jo sikkert gå over tiden også. Men smått om senn så klarte legen å overbevise meg om at nå må jeg belage meg på at fødsel kan starte når som helst. Greit å vite da, så kan jeg i det minste være litt forberedt.

Jeg er fortsatt i god form, om enn tyngden begynner å merkes. Samtidig så kjenner jeg på den enorme trøttheten jeg har hørt andre gravide snakke om tidligere, og jeg finner det svært fascinerende. Jeg er ikke ei som til vanlig legger meg ned midt på dagen for å blunde litt, men nå for tiden klarer jeg ikke kjempe imot om jeg hadde prøvd. Søvnigheten kommer helt plutselig, jeg sovner, og blir virkelig helt borte. Drømmer mye rart gjør jeg også.

Det er rett og slett enormt spennende og kjekt å være gravid, og jeg koser meg med hvert eneste spark! Tenk at vi snart skal få ha den lille prinsen vår i armene våre. Jeg er så spent på hvem han er!

Heima

Det er vanskelig å vite hvordan man skal starte en bloggpost når det er så lenge siden sist. Jeg føler nesten at jeg må summere opp hva som har skjedd siden sist, men siden det er en del så tar jeg bare den korte versjonen. 

Den siste tiden i Martin før jul var preget av mye lesing, prøver, eksamener, og oppgaveskriving. Det var rett og slett travelt. Under vanlige omstendigheter så hadde det nok ikke føltes så fryktelig travelt, men med en kropp som trengte (og trenger) mer og mer hvile, og for Espen sin del en kone som trenger mer og mer hjelp både i forhold til praktiske ting, men også i forhold til alt det rare jeg kunne komme til å tenke på, så ble vi veldig slitne. Men vi stod sammen i det, og jammen gikk det ikke godt denne gangen også.

Med alle eksamener gjort, utenom en som jeg skal ta i semesteret, så har vi nå en ekstra lang juleferie.

Jul- og romjulstiden er alltid litt travel, men uten tvil så har det vært en flott høytid sammen med familie. Vi har også fått muligheten til å treffe noen venner som vi ikke har sett på lenge. Det er virkelig rikdom å ha så mange flotte mennesker å reise hjem til. 

Nå er julehøytiden over og hverdagen har sneket seg inn på de fleste. Jeg kjenner også for min del at skuldrene begynner å senke seg, det tar alltid litt tid før stresset fra eksamener og prøver slipper taket. 

Nå skal jeg bruke disse fridagene godt, og jeg skal bare kose meg med å være gravid. 

Det er jo en del ting som man må få i hus før det kommer en ny liten verdensborger, og i går var vi ute og fikk kjøpt oss vogn! Det var jammen ikke bare bare. Det er jo litt av en investering, og det skal jo helst være en vogn vi kan se for oss å bruke i mange år fremover. Dessuten så skulle vi jo helst finne en som vi begge ble fornøyde med. 

Vi tok oss god tid, og lukte fort bort alle designvogner og slikt, og til slutt så fant vi en klassisk og anvendelig vogn som prinsen kommer til å ha det godt i. 

Det var forresten ganske så koselig å se Espen gå å trille vognen ut av butikken, det hele blir mer og mer virkelig.

Den vordene far med den flotte vognen vår

Det er uten tvil godt å være hjemme i Norge igjen, og det er uendelig godt å ha fri til å gjøre hva vi vil for en periode. Jeg kan ikke huske sist jeg har hatt en ferie da jeg ikke må lese på noe, og det er herlig. Nå går det stort sett i blader om graviditet og babyer, med tidvise innslag av litt Jo Nesbø for å veie det hele opp litt. Jeg koser meg med å være gravid, og det er så kjekt å være hjemme med familien som også gleder seg veldig til å møte det nye familiemedlemmet. 

Espen skal prøve å få med seg noen forelesninger nå når vi er hjemme, noe som for oss blir litt uvant. Nå er det plutselig jeg som skal gå hjemme og han som skal gå på skole og ha skikkelig hverdag. Men jeg må si jeg er glad han får muligheten, da det jo for det meste av tiden er fokus på mitt studie. 

Vi er begge spente på tiden som ligger forran oss, vi vet jo ikke helt hva vi går til. Men at vi gleder oss, det er det ingen tvil om!

Jæren

3.trimester

Tenk at vi allerede er i 3.trimester, uke 26 + 4, det føles jo ikke så lenge siden to streker lyste mot oss.
Den siste tiden har magen, og derfor også den lille prinsen, vokst mye, og han blir bare mer og mer aktiv. Det er kjekt å kunne se et mønster i når han er våken og ikke, og selvsagt også at Espen både kan se og kjenne sparkene kjempegodt nå.
Vi har også vært en tur på IKEA i Bratislava siden sist for å handle inn litt av alt det vi trenger av baby-utstyr, så nå står det en sprinkelseng på soverommet vårt som gjør at det hele blir enda mer virkelig. Jeg ble selvsagt kjempe rørt når Espen monterte sengen, det var rett og slett så enormt koselig.
Det går ikke en dag uten at vi snakker om hvor takknemlige vi er, og hvor mye vi gleder oss til å treffe den nye verdensborgeren.

Ellers så går hverdagene stort sett i det vante, bortsett fra at jeg sover minst en gang på dagen, noe jeg ikke har pleid å gjøre før kan du trygt si. Espen synes det var kjempe fornøyelig her om dagen da jeg sovnet med pensumboken i fanget og markeringstusjen i hånden, jeg var nok et syn.
 Men det er jo herlig at semesteret er så rolig at dagene ikke blir for travle og vi faktisk har tid til å slappe av og kose oss slik vi liker best. Fotballsesongen er også over, så det er færre treninger på Espen, men jeg har fortsatt kor, og vi leder bibelgruppen vår hos oss hver fredag. Vi har rett og slett veldig gode dager.

Skolemessig er ting bedre både for Espen og meg, da Espen tydelig har funnet et fag han liker å lese på, og min skolehverdag blir mer og mer klinisk. Så godt som hver dag er vi på sykehuset og har pasienter på ulike avdelinger, og det er virkelig lærerrikt å få gjøre, samt å se, mer og mer i praksis.

Dagene beveger seg også sakte men sikkert mot hjemreise og juleferie, og i år tror jeg faktisk at jeg gleder meg litt mer enn tidligere. Det blir kjekt å kunne bruke tid sammen med familie og venner hjemme som ikke har fått fulgt graviditeten så tett. Samtidig så er det jo veldig kjekt at vi nå får ganske lang ferie slik at vi har tid til å slappe av litt mer enn vi har kunnet tidligere år. I tillegg så betyr jo juleferien at vi er enda nærmere å få treffe prinsen vår, og det er det vi gleder oss aller mest til.

Gravid og medisinstudent...

På søndag er det 3 uker siden vi var i Norge, og jeg er også 3 uker inn i 4.året på medisinstudiet. Ikke nok med det, men nå er vi også kommet halvveis i svangerskapet med fullgått 20 uker.
Dette blir jo et veldig spesielt studiehalvår for både Espen og meg.

Selv om vi, og de nærmeste, har visst om graviditeten en stund, så var det nok ikke alle som var forberedt på min lille kul på magen første skoledag. Men det er ikke bare klassekamerater som legger merke til det, ved første pasientbesøk pekte pasienten storøyd på magen og spurte: "baby"?  Det er ingen tvil om at magen får mye oppmerksomhet, og det er veldig koselig med alle som gratulerer og er glade på våre vegne.

Spørsmålet jeg får aller mest er hvordan det kommer til å gå med studiet mitt nå, om jeg må ta pause og lignende. Jeg innser at det er svært lite informasjon der ute om hvordan det er å være gravid og student, og i hvert fall medisinstudent, for ikke å si utenlandsstudent. Jeg er jo en sjeldenhet viser det seg, men det som er veldig kjekt er at nå kan mine medstudenter se at det faktisk er mulig. Det handler om prioriteringer, og for Espen og meg så er det alltid familien vår som kommer først. Alt annet ordner seg.

Jeg kommer altså ikke til å ta noe planlagt pause. Med termin tidlig i februar, og siden fødselen vil finne sted i Norge, er det eneste som skjer at jeg kommer til å gå glipp av de første ukene i sommersemesteret. Dette klarerer jeg med professorene på forhånd, og etter dem jeg har vært i kontakt med så ser ikke dette ut til å bli noe problem. Det viser seg nemlig at de slovakiske medisinstudentene oftere blir gravide i studiet, så skolen vet å legge til rette for dette. Det er bare vi nordmenn som har en forestilling om at barn er det som må vente når det kommer til utdanning og arbeid - det passer ikke midt i studiet. Nå skal ikke jeg gre alle under en kam, men dette virker til å være det mange tenker. Jeg håper at jeg kan være en liten inspirasjon til andre ved å vise at dette faktisk går veldig bra, til og med uten å slite seg helt ut. Det er forsåvidt derfor jeg vil skrive litt om det på bloggen også, slik at de som eventuelt måtte lure på hvordan det er å være både medisinstudent, bo i utlandet, og være gravid, kanskje kan få svar på noe av det de lurer på.

Jeg følger ivrig med på utviklingen til den lille, og er samtidig fascinert over alt som skjer med min egen kropp. Som stud.med så vet jeg jo litt mer enn gjennomsnittet når det kommer til kropp, graviditet, og embryologi, men det er jammen meg noe helt annet å oppleve det på kroppen som man sier. Jeg er heldig som er i god form, og alt ser ut til å være i skjønneste orden. Vi får oppfølging både i Norge og i Slovakia, så vi blir så godt passet på at det er ikke måte på. Vi koser oss veldig med den voksende magen med den livlige krabaten vår, det er noe helt eget å kunne kjenne de små sparkene som stadig minner meg på hvor velsignet jeg er.

Hjemkomst

Da var vi omsider hjemme i Martin igjen. Før vi reiste så rakk vi å få til både å reise på en liten hyttetur, samt delta i et flott bryllup. Det var veldig godt med en friuke, det trengtes virkelig. Så var det jo også veldig kjekt å være i bryllup til Lene og Roger, jeg hadde æren av å være forloveren til Lene også så det var stor stas. Det ble felt mange gledestårer den dagen.

Nå er vi altså tilbake i Martin, og vi kjenner både Espen og jeg at vi er kommet hjem. Veldig godt å kunne komme ned hit uten å ha mye styr med innkjøp til leilighet og diverse slik som sist høst, nå kunne vi bare pakke ut koffertene og slenge bena på bordet. Her må jeg jo også nevne at vi kom ned til over 20 grader og strålende sol, i dag har det vært 24 grader i skyggen på ettermiddagen, det er rett og slett sydentilstander her.

I dag har jeg hatt første skoledag, og det innebærer som alltid mye papirarbeid og venting, men sånn er det bare. Jeg fikk nå i hvert fall skrevet meg inn slik at jeg nå offisielt er innrullert i fjerde klasse, noe som i seg selv kjennes litt surrealistisk ut. Jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt skoleår, og det er deilig å komme inn i hverdagsrutinene igjen.

Det beste med starten på et nytt semester er jo at man ikke har noe å lese på enda, så kveldene er fri, og siden Espen er ute og spiller fotball så skal jeg kose meg her hjemme med å kjenne på herlige spark fra nurket. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på hvor heldig jeg er som skal få lov til å bære frem barnet vårt, for et mirakel!

Å ha fri

Jeg er dårlig på å ha fri, i hvert fall når jeg er alene, jeg får lyst til å rydde eller starte med et eller annet prosjekt med en gang. Espen er på høyskolen i dag, og jeg er hjemme, noe som ikke akkurat er det vanlige. Så her sitter jeg da, og prøver å ha fri, slappe av, gjøre ingenting, men jeg er ikke flink til det. Så fort Espen hadde gått begynte jeg å rydde og sortere i papirer og bøker, men jeg var litt flink da, for jeg tok meg i det og gikk heller og satte meg i sofaen og leste litt avis. Avisen er fort gjort å lese, så nå sitter jeg med dataen, jeg har forstått at det er sånn man bruker tid på når man har fri, men jeg vet sannelig ikke hva jeg skal ta meg til her heller for mappene og bildene på dataen organiserte jeg en annen dag jeg hadde fri. Heldigvis så har vi jo denne bloggen da, så jeg tenkte at jeg kanskje kunne skrive litt her, som jeg nå da også gjør.

Sommerferien nærmer seg over, for de fleste var den jo over for noen uker siden, men jeg har enda en uke igjen. Som alltid så forsvinner sommerferien som på et blunk, og jeg lurer på hva jeg egentlig har fyllt tiden med. Denne sommeren er forresten ikke det spørsmålet så vanskelig å svare på, for jeg har stort sett vært på jobb. Hadde tre dager fri etter hverandre kun én gang i hele sommer, ellers så var det stort sett en eller to dager fri innimellom øktene. Når jeg ikke var på jobb så brukte jeg tiden til å sove eller hvile, for det er ingen tvil om at det er en liten som gjør at kroppen ikke fungerer slik som vanlig. Det har vært en ny opplevelse for Espen at det er han som må vekke meg om morgenen og ikke omvendt, og at det er jeg som kan ha 2 timer lange middagshviler og sovne på kvelden igjen uten problem. 

Utenom arbeid og soving så har vi også fått truffet litt av nettverket her hjemme, som vanlig ikke så mye som ønskelig, men litt er bedre enn ingenting. Familie har det også blitt litt tid til, og det er vi takknemlige for både Espen og jeg. Vi er jo så heldige at vi har begge familiene samlet på ett sted, så det er kort vei til de fleste. 

Men nå nærmer det seg altså avreise, og selv om vi gleder oss veldig til å komme hjem til Martin, så er det alltid litt vemodig å reise fra alt og alle her i Norge. Uansett hvor vi er så er det alltid noe eller noen som mangler, det er vel bare sånn det er når man bor utenlands for en periode. Heldigvis har vi hverandre, og som det ble gjentatt flere ganger i bryllupet til Per Olav og Ann Helen så er det jo samme hvor vi er i verden så lenge vi er sammen - for det er det som er hjemme.

Lenge siden sist

Det har vært ganske stille på bloggen i det siste, og det har faktisk opptil flere logiske forklaringer. Det har vært eksamensperiode, vi har reist hjem til Norge på ferie og har da brukt store deler av tiden på å jobbe, men kanskje mest av alt så er det fordi at det vi har hatt mest lyst til å skrive om ikke har vært offisielt. Vi har rett og slett vært opptatt med og "bake", og baksten skal være ferdig i Februar. Lykke!

Fremover skal vi prøve å være mer aktive på bloggen, mest for å oppdatere de hjemme i Norge på hvordan det går med oss alle tre, men også for alle andre som måtte være interesserte. Vi går uten tvil en spennende tid i møte.