Kånå lager pannekaker til mannen

Blinkskudd

"Hei du! Mor di ringte, det er fisk til middag!"

Som nemnt i det føre innlegget så har me i dag to månaders bryllupsdag, og det skulle ifølge all erfaring tyde stor fest i Mudronova 18/1D. Det var IKKJE tilfelle denne gongen, då me var så heldige å få datoen 6 oktober på ein torsdag. Torsdag er nemlig fisketorsdag hjå familien Kirkeby, og det er vel få ting som innbyr like lite til feiring som akkurat fisk. Som i føre veke, og veka før det igjen, var det fisk av typen "Pink Salomon" som stod på menyen. Oppskrifta skal du få gratis av meg her på bloggen. Den gjer ikkje at fisk smakar godt, men den sørger for at me to som ikkje er så glad i fisk klarer å innta nødvendig mengde Omega-3 kvar veke.

1. Kutt opp 1 stk. lauk i passe store biter, og fordel dei jamnt utover botnen i ei ildfast form.
2. Ta dei to stykka med "Pink Salomon" og legg dei oppå lauken.
3. Ha på dugelig mengde salt og pepper.
4. Ha også på så mykje chili krydder (Av typen: Čili Papričky Sol'. Mogleg det er vanskelig å oppdrive dette i Norge) som samvitigheten tillater. (Poenget med sistnemnte krydder er ikkje fyrst å fremst smak, men å bedøve smaksløkene)
5. Ha ca. 2 dl fløte i forma, slik at fisken bader i fløte.
6. Ha på Karikrydder etter same prinsipp som i punkt 4.
7. Til slutt skal heile sulamitten i ovnen på 200°C i ca. 30 min.
8. Server det heile med kokte poteter.
9. "Vel"bekomme

Det heile skal sjå omlag slik ut. (når det er ferdig)

Når dette innlegget går i trykken laga kånå cookies til mannen, så DÅ blir det litt feiring i kveld likevel.

Helten min

I dag har Espen og jeg vært gift i to hele måneder, og da er det vel på sin plass med en liten blogg.

Derfor har jeg satt sammen en slags amatørfilm med diverse klipp av Espen.

Det er ingen jeg har det så gøy sammen med som Espen, han finner på så mye rart. Som for eksempel den første dagen han skulle være 'alene hjemme' her i leiligheten vår. Jeg kom hjem fra skolen, og møtte Espen som var et eneste stort glis. I hendene bar han et håndkle, og ut av det stakk det et lite hode. Espen hadde rett og slett dusjet stakkars lille Moses (hamsteren vår). For de som har hatt hamster så vet dere jo at regel nr1 er at man aldri skal ta vann på hamsteren på grunn av oljene den har i pelsen. Men Espen var så glad, og det gikk jo godt med Moses, så jeg hadde ikke hjerte til å bli sint. 

Dagen er rett og slett bare ikke det samme uten Espen.

Så nå er det bare for dere å trykke på play for å se litt av herligheten jeg lever med. Hurra for kjærligheten!

Slenger ved noen bilder fra den store dagen også. Jammen kjekt å være nygift!

Medisinstudent/kone

Det er ikke til å komme unna at med min travle hverdag med skole hver dag, så blir det fort Espen som tar seg av husstellet. Jeg er velsignet med en mann som både kan lage mat (les: god mat), og som i tillegg tar oppvasken etter både seg selv og meg. 

Men så er det nå en gang slik, at i tillegg til å være medisinstudent, med alt det innebærer, så er jeg jo også kone. Så en gang i blant glimter jeg til med noen huslige aktiviteter (sånn utenom å sørge for at alle bøkene står etter korrekt høyde i bokhyllen), og i går fikk jeg det over meg at jeg skulle bake S'er. Alltid spennede å prøve å lage nye ting, særlig når det er noe som er så godt! Siden Espen skulle på fotballtrening inviterte jeg Gina bort på jentekveld med ferske S'er, og det endte med at vi spiste S'er til vi nesten rullet ut av sofaen. Herlig med en jentekveld!

S'er klare for steking

Ferdig resultat

Så gjenstår det vel bare å takke Mariann, via mor, som kom med denne gode oppskriften. Dette er blitt en ny favoritt her i huset!

Diakonos - trough the dust

Som dere sikkert vet så går Gina og jeg på kor hver søndag. Koret tilhører den lutherske kirken som vi går i, menigheten vår rett og slett. Koret er virkelig en velsignelse i en ellers travel skolehverdag, det er nemlig veldig godt å være et sted hvor det ikke kun er medisinstudenter. Så er det jo også en finfin måte å integrere seg mer, og folkene er jo kjempehyggelige! Vi har fått oss mange nye venner her kan du trygt si, og slovakisken får vi også trent på.

Denne uken hadde vi ekstraøvelse på torsdag fordi vi skulle opptre på lørdag. Ingen klarte helt å forklare oss hva det var vi skulle på, men vi møtte da opp på teateret på lørdag. Det viste seg etterhvert at det var feiring av 20 års jubileum av diakonatet her i regionen, som er en organisasjon som har som oppgave og hjelpe dem som er litt dårligere stilt enn andre. Blant annet så drar de på sykebesøk, de samler inn penger til dem som ikke har råd til medisinsk hjelp, de tar inn barn som ikke har foreldre, og lignende. Slik jeg forstod det så var det meste basert på frivillig arbeid som går ut av det kristne miljøet her. 

Det var ganske flott å være med på egentlig, om enn vi ikke forstod alt som ble sagt. For det var ikke vanskelig å forstå at dette er mennesker som ikke har behov for å selv være i fokus, ingen så særlig komfortable ut på scenen, de ønsker rett og slett bare å hjelpe sine medmennesker. Som Milan, presten vår, sa i prekenen sin i går, så er det nesten som om du sitter der og kjenner på dårlig samvittighet på grunn av alle unnskyldningene du selv kommer med for at du ikke hjelper til mer. Det var rett og slett veldig inspirerende. 

Her er et opptak Espen tok av en av sangene vi sang.

Etter den offisielle feiringen med taler og slikt ble vi invitert på koldtbord på teateret. Jeg må si jeg kjenner meg priveligert som får være med på så mye spennende, det er litt av en rikdom å få anledning til å bli kjent med en annen kultur. Noe av det kjekkeste er jo relasjonene vi skaper til slovakerene, om enn kommunikasjonen kan være noe utfordrende iblant, så er det bare en del av morroa.  

Her er Gina og jeg på koldtbord. Det er Espen som tar bildene, og på bildet til høyre ler vi av at Juraj lager kaninører på Espen. Juraj er morroklumpen i koret, og han er litt "knoll og tott" sammen med Milan (presten). Latter er det samme på alle språk.

Fug og Fisk

Då me flytta inn i leiligheten for to veker sidan var det ikkje alt som var ferdig. Blant dei tinga som ikkje var heilt ferdige var dusjen vår. Det virka som om arbeiderane rett og slett hadde tenkt at fuging er for pyser, og at me som flytta inn sikkert ikkje ville reagere på ein halv centimeters mellomrom mellom dusjkabinettet og veggen. I god kombinasjon med eit sluk som ikkje klarer å få unna vannet fort nok har me operert med håndklær på gulvet for å ikkje oversvømme heile leiligheten. Etter ei veke med masing kom det endelig folk for å fuge. I god slovakisk stil var det ikkje arbeidsfolk som kom, men sekretæren til huseigaren og ein kompis av henne. Dei fuga kun på innsida av dusjen og kun på den eine veggen. Dessutan hadde dei ikkje tape, så sjølve fuginga vart ikkje akkurat jamn.

Ergo: Me var ikkje heilt nøgd med resultatet, og kom til den konklusjonen at her er det berre å ta ansvar sjølve. Derfor gjekk me til anskaffelse av fug/silikon av typen gjennomsiktig, (kjøpte fyrst kvit, og måtte ut ein tur til) og fekk dessutan låne ein fugepistol av Anders. (Han som formidla kontakten slik at me fekk leia leiligheten i utgangspunktet)

Til tross for at ingen av oss hadde våre borti denne typen arbeid var det aldrig tvil om kven som skulle utføre handverket. Bakgrunnskunnskap og erfaring henta eg frå å søke i google og ved å "chatte" med mor på "fjasbokå." Sjølve ugjerninga vart i grunnen aldrig veldig dramatisk og kort fortalt vart eg omlag 94% nøgd. Dei 6% i trekk er forde eg var usikker på kor tjukt lag eg måtte legge, og det førte til at det lak litt under lista. (Dette er sjølvsagt ikkje godt nok for ein perfeksjonist) I skrivande stund ligg det imidlertidig eit nytt lag fug over nemnte område, så i morgon skulle det være i orden, og dermed vert det også mogleg å ta ei revurdering av graden sukses på arbeidet totalt.

Mistruande som slekta mi er over evnene mine til å utføre praktisk arbeid så legg eg også ved nokre bildeprov. Sjå og lær:

 Frå utsida av dusjen

 Frå innsida av dusjen

Den nemnte lista. (Etter ny behandling)

Del to av dette innlegget handlar om at me torsdag, altså same dagen som grovarbeidet vart utført, hadde fisk til middag. Dette som eit ledd i den omfattande "lev eit sunnare liv" prosjektet som har ramma familien Kirkeby på det hardaste. Fisken var av typen "pink salmon" og var levert av den ikkje ukjente produsenten Findus. Den vart tilberedt på ei seng av raudlauk med salt, pepper og chili samt eit lass med paprika oppå. Servert vart han saman med foccaciabrød. Tilbehøret, omstendighetene og det gode selskapet var det ingenting å seie på, men fisk er nå ein gong fisk og smakte derfor heilt skrekkelig. Me åt opp alt utan å få brekningar, men me var begge nære på ved eit par anledningar. Dermed kan ein, sett ut i frå forutsetningane, kalle måltidet for ein suksess, og det blir nok diverre eit nytt forsøk i veka som kjem. Faktisk ligg det alereie eit nytt eksemplar av "leviatan" i fryseboksen. Me gleda oss alereie!