Heimveg og utsikt

Me har nå toke med oss David og reist heim. I går då me reiste var det rett og slett storarta påskestemning heile vegen til banken. Me klarte ikkje å kjøyre heile strekket frå Krakow til Martin i eit, men kva gjer vel det når dette er utsikten der ein stopper? I følge Douglas Adam's Hitchhiker's guide to the galaxy fekk Slartibartfast ein pris for å ha designa dei norske fjordane. Sjølv tykjar eg at den som laga dei snødekka Tatrafjella også fortjener ein klapp på skulderen.

Tatrafjelda sett frå grensa mellom Polen og Slovakia

Nå har heimefreden endelig senka seg over oss, og den fornya familien Kirkeby nyt å være tilbake i sitt naturlige habitat. I dag har eg skrive oppgåve og Tonje har trilla David til Tesco for handle. Som i går har det i dag våre skyfri himmel, og då eg såg etter var det jammen 25˚ i solsteiken.

1+1=3

Mandag 18.02.13 kl 11:21 kom vårt lille mirakel David til verden. Då han endelig, etter ein ganske lang fødsel, kom ut til oss veide han 3760 gram og var 52 cm lang. Til tross for lengden på sjølve fødselen, og derav eit stort energitap, er me alle i god form. Batteriene lades sakte men sikkert opp ettersom me kosar oss saman på barselshotelet ved Stavanger Universitetssjukehus. På torsdag reisar me heim, og då er me 3 eventyrere i familien Kirkeby. Me gler oss begge til vise den lille guten rundt om kring i verda.

1.Februar.2013

Dagene går sakte men sikkert fremover, og plutselig er vi i februar. I dag er det bare 9 dager til termin. Jeg har vært svært tålmodig og positiv veldig lenge, men for et par uker siden så ble jeg plutselig veldig fødeklar. Det er koselig å gå gravid, men nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg synes at dette barnet godt kan melde sin ankomst.
Det er fascinerende hvordan vi er skapt egentlig, hvordan kroppen med ett blir klar for å føde og tanken på smerten får mindre plass. Det blir litt sånn at "nå kan det bare gjøre så vondt det vil, det barnet må ut!" Samtidig så prøver jeg å nyte hver dag, nyte magen og de herlige bevegelsene fra prinsen. Nyte å ha tid til å bare være gravid og glede seg til å treffe sønnen vår. Dette er en tid vi aldri får igjen, og jeg har ikke tenkt å bruke den på å klage. For jeg har hatt et helt fantastisk svangerskap, og jeg kjenner meg så heldig hver eneste dag. I tillegg har jeg jo en mann som er så flink til å være positiv og snill, og han stiller opp uten å klage. All ære til dere menn som elsker deres hormonelle kvinner!

Vi har forresten også byttet hus og bor nå hos mor. Her har vi skrudd opp barneseng og pakket ut og vasket alle barneklærne. Vogn og bilstol står klar i gangen, og stellebordet er vasket og klart. Huset er rett og slett fullt av små ting som vitner om at det snart skal komme en ny verdensborger. Jeg koser meg med tanken!

Jeg fant forresten en liste på internett om hvordan man vet at man er høygravid, og jeg har skrevet dem litt om så de passer meg. Vet ikke hvor gøy det er for dere, men for meg - og de som lever  med meg, så blir det litt småfestlig.

Du vet du er høygravid når:

• Det er viktig å parkere bilen med ekstra god plass på din side slik at du har plass til å komme ut...
• Å gå inn og ut av bilen er et ork i seg selv...
• Intimbarbering er en ekstremsport...
• Å "snike seg" forbi er det ingenting som heter lenger...
• Man føler man har løpt 10 km etter å ha gått opp en trapp...
• Når man har vendt seg til å bruke begge bena som pendler utenfor sengekanten for å få overkroppen opp og ut om morgenen....
• Å ta på sko er et kapittel for seg...
• Man mister noe på gulvet og tar det ikke opp med en gang for man vurderer om man virkelig trenger det akkurat nå...
• Når man må tisse igjen så fort man har reist seg fra do og trodde man var ferdig...
• Bruker kun sko man kan stikke bena rett nedi...
• Alt er tungt og slitsomt...
• Alle sko kjennes litt trange ut fordi man har så mye vann i bena...
• Når du legger på deg 2 kg på en uke og gir blaffen...
• Når du begynner å grine for en eller annen bagatell, og nesten ler deg i hjel når du skjønner at du faktisk sitter og griner....
• Man forbanner den tufsen som fant ut at urinprøveglass skal være så himla små i forhold til magen man ikke klarer å se nedenfor...
• Når eldre damer gir deg sitteplassen din....
• Man har ikke lenger klær å gå i, for selv mammaklærne er for små...
• Du har merker på magen fordi du ikke klarer å lukke igjen dører uten å treffe magen...
• Magen brukes som bord...
• Du må plutselig ha pølser med masse ketchup en kveld...
• Det kjennes ut som om noen har mørbanket ribbeina dine...
• Kan sovne hvor som helst, når som helst, bare ikke sammenhengende om natten...

Det nærmer seg...

...med stormskritt.

På mandag er vi fullgått 37 uker, noe som betyr at da kan fødselen egentlig komme i gang når som helst. Å bli født på term er nemlig å bli født fra uke 37-42. Før vi ble gravide så hadde jeg en forestilling om at når man er gravid så føler man tiden går sent, og kanskje da særlig på slutten. Jeg har det vel egentlig helt omvendt, for tiden flyr ifra meg. Når legen min her om dagen snakket om hva jeg skulle gjøre om vannet gikk nå så ble jeg først litt forfjamset, jeg tenkte for meg selv at vannet går jo ikke nå, det er jo lenge til termin og jeg skal jo sikkert gå over tiden også. Men smått om senn så klarte legen å overbevise meg om at nå må jeg belage meg på at fødsel kan starte når som helst. Greit å vite da, så kan jeg i det minste være litt forberedt.

Jeg er fortsatt i god form, om enn tyngden begynner å merkes. Samtidig så kjenner jeg på den enorme trøttheten jeg har hørt andre gravide snakke om tidligere, og jeg finner det svært fascinerende. Jeg er ikke ei som til vanlig legger meg ned midt på dagen for å blunde litt, men nå for tiden klarer jeg ikke kjempe imot om jeg hadde prøvd. Søvnigheten kommer helt plutselig, jeg sovner, og blir virkelig helt borte. Drømmer mye rart gjør jeg også.

Det er rett og slett enormt spennende og kjekt å være gravid, og jeg koser meg med hvert eneste spark! Tenk at vi snart skal få ha den lille prinsen vår i armene våre. Jeg er så spent på hvem han er!

Heima

Det er vanskelig å vite hvordan man skal starte en bloggpost når det er så lenge siden sist. Jeg føler nesten at jeg må summere opp hva som har skjedd siden sist, men siden det er en del så tar jeg bare den korte versjonen. 

Den siste tiden i Martin før jul var preget av mye lesing, prøver, eksamener, og oppgaveskriving. Det var rett og slett travelt. Under vanlige omstendigheter så hadde det nok ikke føltes så fryktelig travelt, men med en kropp som trengte (og trenger) mer og mer hvile, og for Espen sin del en kone som trenger mer og mer hjelp både i forhold til praktiske ting, men også i forhold til alt det rare jeg kunne komme til å tenke på, så ble vi veldig slitne. Men vi stod sammen i det, og jammen gikk det ikke godt denne gangen også.

Med alle eksamener gjort, utenom en som jeg skal ta i semesteret, så har vi nå en ekstra lang juleferie.

Jul- og romjulstiden er alltid litt travel, men uten tvil så har det vært en flott høytid sammen med familie. Vi har også fått muligheten til å treffe noen venner som vi ikke har sett på lenge. Det er virkelig rikdom å ha så mange flotte mennesker å reise hjem til. 

Nå er julehøytiden over og hverdagen har sneket seg inn på de fleste. Jeg kjenner også for min del at skuldrene begynner å senke seg, det tar alltid litt tid før stresset fra eksamener og prøver slipper taket. 

Nå skal jeg bruke disse fridagene godt, og jeg skal bare kose meg med å være gravid. 

Det er jo en del ting som man må få i hus før det kommer en ny liten verdensborger, og i går var vi ute og fikk kjøpt oss vogn! Det var jammen ikke bare bare. Det er jo litt av en investering, og det skal jo helst være en vogn vi kan se for oss å bruke i mange år fremover. Dessuten så skulle vi jo helst finne en som vi begge ble fornøyde med. 

Vi tok oss god tid, og lukte fort bort alle designvogner og slikt, og til slutt så fant vi en klassisk og anvendelig vogn som prinsen kommer til å ha det godt i. 

Det var forresten ganske så koselig å se Espen gå å trille vognen ut av butikken, det hele blir mer og mer virkelig.

Den vordene far med den flotte vognen vår

Det er uten tvil godt å være hjemme i Norge igjen, og det er uendelig godt å ha fri til å gjøre hva vi vil for en periode. Jeg kan ikke huske sist jeg har hatt en ferie da jeg ikke må lese på noe, og det er herlig. Nå går det stort sett i blader om graviditet og babyer, med tidvise innslag av litt Jo Nesbø for å veie det hele opp litt. Jeg koser meg med å være gravid, og det er så kjekt å være hjemme med familien som også gleder seg veldig til å møte det nye familiemedlemmet. 

Espen skal prøve å få med seg noen forelesninger nå når vi er hjemme, noe som for oss blir litt uvant. Nå er det plutselig jeg som skal gå hjemme og han som skal gå på skole og ha skikkelig hverdag. Men jeg må si jeg er glad han får muligheten, da det jo for det meste av tiden er fokus på mitt studie. 

Vi er begge spente på tiden som ligger forran oss, vi vet jo ikke helt hva vi går til. Men at vi gleder oss, det er det ingen tvil om!

Jæren

3.trimester

Tenk at vi allerede er i 3.trimester, uke 26 + 4, det føles jo ikke så lenge siden to streker lyste mot oss.
Den siste tiden har magen, og derfor også den lille prinsen, vokst mye, og han blir bare mer og mer aktiv. Det er kjekt å kunne se et mønster i når han er våken og ikke, og selvsagt også at Espen både kan se og kjenne sparkene kjempegodt nå.
Vi har også vært en tur på IKEA i Bratislava siden sist for å handle inn litt av alt det vi trenger av baby-utstyr, så nå står det en sprinkelseng på soverommet vårt som gjør at det hele blir enda mer virkelig. Jeg ble selvsagt kjempe rørt når Espen monterte sengen, det var rett og slett så enormt koselig.
Det går ikke en dag uten at vi snakker om hvor takknemlige vi er, og hvor mye vi gleder oss til å treffe den nye verdensborgeren.

Ellers så går hverdagene stort sett i det vante, bortsett fra at jeg sover minst en gang på dagen, noe jeg ikke har pleid å gjøre før kan du trygt si. Espen synes det var kjempe fornøyelig her om dagen da jeg sovnet med pensumboken i fanget og markeringstusjen i hånden, jeg var nok et syn.
 Men det er jo herlig at semesteret er så rolig at dagene ikke blir for travle og vi faktisk har tid til å slappe av og kose oss slik vi liker best. Fotballsesongen er også over, så det er færre treninger på Espen, men jeg har fortsatt kor, og vi leder bibelgruppen vår hos oss hver fredag. Vi har rett og slett veldig gode dager.

Skolemessig er ting bedre både for Espen og meg, da Espen tydelig har funnet et fag han liker å lese på, og min skolehverdag blir mer og mer klinisk. Så godt som hver dag er vi på sykehuset og har pasienter på ulike avdelinger, og det er virkelig lærerrikt å få gjøre, samt å se, mer og mer i praksis.

Dagene beveger seg også sakte men sikkert mot hjemreise og juleferie, og i år tror jeg faktisk at jeg gleder meg litt mer enn tidligere. Det blir kjekt å kunne bruke tid sammen med familie og venner hjemme som ikke har fått fulgt graviditeten så tett. Samtidig så er det jo veldig kjekt at vi nå får ganske lang ferie slik at vi har tid til å slappe av litt mer enn vi har kunnet tidligere år. I tillegg så betyr jo juleferien at vi er enda nærmere å få treffe prinsen vår, og det er det vi gleder oss aller mest til.

Gravid og medisinstudent...

På søndag er det 3 uker siden vi var i Norge, og jeg er også 3 uker inn i 4.året på medisinstudiet. Ikke nok med det, men nå er vi også kommet halvveis i svangerskapet med fullgått 20 uker.
Dette blir jo et veldig spesielt studiehalvår for både Espen og meg.

Selv om vi, og de nærmeste, har visst om graviditeten en stund, så var det nok ikke alle som var forberedt på min lille kul på magen første skoledag. Men det er ikke bare klassekamerater som legger merke til det, ved første pasientbesøk pekte pasienten storøyd på magen og spurte: "baby"?  Det er ingen tvil om at magen får mye oppmerksomhet, og det er veldig koselig med alle som gratulerer og er glade på våre vegne.

Spørsmålet jeg får aller mest er hvordan det kommer til å gå med studiet mitt nå, om jeg må ta pause og lignende. Jeg innser at det er svært lite informasjon der ute om hvordan det er å være gravid og student, og i hvert fall medisinstudent, for ikke å si utenlandsstudent. Jeg er jo en sjeldenhet viser det seg, men det som er veldig kjekt er at nå kan mine medstudenter se at det faktisk er mulig. Det handler om prioriteringer, og for Espen og meg så er det alltid familien vår som kommer først. Alt annet ordner seg.

Jeg kommer altså ikke til å ta noe planlagt pause. Med termin tidlig i februar, og siden fødselen vil finne sted i Norge, er det eneste som skjer at jeg kommer til å gå glipp av de første ukene i sommersemesteret. Dette klarerer jeg med professorene på forhånd, og etter dem jeg har vært i kontakt med så ser ikke dette ut til å bli noe problem. Det viser seg nemlig at de slovakiske medisinstudentene oftere blir gravide i studiet, så skolen vet å legge til rette for dette. Det er bare vi nordmenn som har en forestilling om at barn er det som må vente når det kommer til utdanning og arbeid - det passer ikke midt i studiet. Nå skal ikke jeg gre alle under en kam, men dette virker til å være det mange tenker. Jeg håper at jeg kan være en liten inspirasjon til andre ved å vise at dette faktisk går veldig bra, til og med uten å slite seg helt ut. Det er forsåvidt derfor jeg vil skrive litt om det på bloggen også, slik at de som eventuelt måtte lure på hvordan det er å være både medisinstudent, bo i utlandet, og være gravid, kanskje kan få svar på noe av det de lurer på.

Jeg følger ivrig med på utviklingen til den lille, og er samtidig fascinert over alt som skjer med min egen kropp. Som stud.med så vet jeg jo litt mer enn gjennomsnittet når det kommer til kropp, graviditet, og embryologi, men det er jammen meg noe helt annet å oppleve det på kroppen som man sier. Jeg er heldig som er i god form, og alt ser ut til å være i skjønneste orden. Vi får oppfølging både i Norge og i Slovakia, så vi blir så godt passet på at det er ikke måte på. Vi koser oss veldig med den voksende magen med den livlige krabaten vår, det er noe helt eget å kunne kjenne de små sparkene som stadig minner meg på hvor velsignet jeg er.