Gravid og medisinstudent...

På søndag er det 3 uker siden vi var i Norge, og jeg er også 3 uker inn i 4.året på medisinstudiet. Ikke nok med det, men nå er vi også kommet halvveis i svangerskapet med fullgått 20 uker.
Dette blir jo et veldig spesielt studiehalvår for både Espen og meg.

Selv om vi, og de nærmeste, har visst om graviditeten en stund, så var det nok ikke alle som var forberedt på min lille kul på magen første skoledag. Men det er ikke bare klassekamerater som legger merke til det, ved første pasientbesøk pekte pasienten storøyd på magen og spurte: "baby"?  Det er ingen tvil om at magen får mye oppmerksomhet, og det er veldig koselig med alle som gratulerer og er glade på våre vegne.

Spørsmålet jeg får aller mest er hvordan det kommer til å gå med studiet mitt nå, om jeg må ta pause og lignende. Jeg innser at det er svært lite informasjon der ute om hvordan det er å være gravid og student, og i hvert fall medisinstudent, for ikke å si utenlandsstudent. Jeg er jo en sjeldenhet viser det seg, men det som er veldig kjekt er at nå kan mine medstudenter se at det faktisk er mulig. Det handler om prioriteringer, og for Espen og meg så er det alltid familien vår som kommer først. Alt annet ordner seg.

Jeg kommer altså ikke til å ta noe planlagt pause. Med termin tidlig i februar, og siden fødselen vil finne sted i Norge, er det eneste som skjer at jeg kommer til å gå glipp av de første ukene i sommersemesteret. Dette klarerer jeg med professorene på forhånd, og etter dem jeg har vært i kontakt med så ser ikke dette ut til å bli noe problem. Det viser seg nemlig at de slovakiske medisinstudentene oftere blir gravide i studiet, så skolen vet å legge til rette for dette. Det er bare vi nordmenn som har en forestilling om at barn er det som må vente når det kommer til utdanning og arbeid - det passer ikke midt i studiet. Nå skal ikke jeg gre alle under en kam, men dette virker til å være det mange tenker. Jeg håper at jeg kan være en liten inspirasjon til andre ved å vise at dette faktisk går veldig bra, til og med uten å slite seg helt ut. Det er forsåvidt derfor jeg vil skrive litt om det på bloggen også, slik at de som eventuelt måtte lure på hvordan det er å være både medisinstudent, bo i utlandet, og være gravid, kanskje kan få svar på noe av det de lurer på.

Jeg følger ivrig med på utviklingen til den lille, og er samtidig fascinert over alt som skjer med min egen kropp. Som stud.med så vet jeg jo litt mer enn gjennomsnittet når det kommer til kropp, graviditet, og embryologi, men det er jammen meg noe helt annet å oppleve det på kroppen som man sier. Jeg er heldig som er i god form, og alt ser ut til å være i skjønneste orden. Vi får oppfølging både i Norge og i Slovakia, så vi blir så godt passet på at det er ikke måte på. Vi koser oss veldig med den voksende magen med den livlige krabaten vår, det er noe helt eget å kunne kjenne de små sparkene som stadig minner meg på hvor velsignet jeg er.

Hjemkomst

Da var vi omsider hjemme i Martin igjen. Før vi reiste så rakk vi å få til både å reise på en liten hyttetur, samt delta i et flott bryllup. Det var veldig godt med en friuke, det trengtes virkelig. Så var det jo også veldig kjekt å være i bryllup til Lene og Roger, jeg hadde æren av å være forloveren til Lene også så det var stor stas. Det ble felt mange gledestårer den dagen.

Nå er vi altså tilbake i Martin, og vi kjenner både Espen og jeg at vi er kommet hjem. Veldig godt å kunne komme ned hit uten å ha mye styr med innkjøp til leilighet og diverse slik som sist høst, nå kunne vi bare pakke ut koffertene og slenge bena på bordet. Her må jeg jo også nevne at vi kom ned til over 20 grader og strålende sol, i dag har det vært 24 grader i skyggen på ettermiddagen, det er rett og slett sydentilstander her.

I dag har jeg hatt første skoledag, og det innebærer som alltid mye papirarbeid og venting, men sånn er det bare. Jeg fikk nå i hvert fall skrevet meg inn slik at jeg nå offisielt er innrullert i fjerde klasse, noe som i seg selv kjennes litt surrealistisk ut. Jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt skoleår, og det er deilig å komme inn i hverdagsrutinene igjen.

Det beste med starten på et nytt semester er jo at man ikke har noe å lese på enda, så kveldene er fri, og siden Espen er ute og spiller fotball så skal jeg kose meg her hjemme med å kjenne på herlige spark fra nurket. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på hvor heldig jeg er som skal få lov til å bære frem barnet vårt, for et mirakel!

Å ha fri

Jeg er dårlig på å ha fri, i hvert fall når jeg er alene, jeg får lyst til å rydde eller starte med et eller annet prosjekt med en gang. Espen er på høyskolen i dag, og jeg er hjemme, noe som ikke akkurat er det vanlige. Så her sitter jeg da, og prøver å ha fri, slappe av, gjøre ingenting, men jeg er ikke flink til det. Så fort Espen hadde gått begynte jeg å rydde og sortere i papirer og bøker, men jeg var litt flink da, for jeg tok meg i det og gikk heller og satte meg i sofaen og leste litt avis. Avisen er fort gjort å lese, så nå sitter jeg med dataen, jeg har forstått at det er sånn man bruker tid på når man har fri, men jeg vet sannelig ikke hva jeg skal ta meg til her heller for mappene og bildene på dataen organiserte jeg en annen dag jeg hadde fri. Heldigvis så har vi jo denne bloggen da, så jeg tenkte at jeg kanskje kunne skrive litt her, som jeg nå da også gjør.

Sommerferien nærmer seg over, for de fleste var den jo over for noen uker siden, men jeg har enda en uke igjen. Som alltid så forsvinner sommerferien som på et blunk, og jeg lurer på hva jeg egentlig har fyllt tiden med. Denne sommeren er forresten ikke det spørsmålet så vanskelig å svare på, for jeg har stort sett vært på jobb. Hadde tre dager fri etter hverandre kun én gang i hele sommer, ellers så var det stort sett en eller to dager fri innimellom øktene. Når jeg ikke var på jobb så brukte jeg tiden til å sove eller hvile, for det er ingen tvil om at det er en liten som gjør at kroppen ikke fungerer slik som vanlig. Det har vært en ny opplevelse for Espen at det er han som må vekke meg om morgenen og ikke omvendt, og at det er jeg som kan ha 2 timer lange middagshviler og sovne på kvelden igjen uten problem. 

Utenom arbeid og soving så har vi også fått truffet litt av nettverket her hjemme, som vanlig ikke så mye som ønskelig, men litt er bedre enn ingenting. Familie har det også blitt litt tid til, og det er vi takknemlige for både Espen og jeg. Vi er jo så heldige at vi har begge familiene samlet på ett sted, så det er kort vei til de fleste. 

Men nå nærmer det seg altså avreise, og selv om vi gleder oss veldig til å komme hjem til Martin, så er det alltid litt vemodig å reise fra alt og alle her i Norge. Uansett hvor vi er så er det alltid noe eller noen som mangler, det er vel bare sånn det er når man bor utenlands for en periode. Heldigvis har vi hverandre, og som det ble gjentatt flere ganger i bryllupet til Per Olav og Ann Helen så er det jo samme hvor vi er i verden så lenge vi er sammen - for det er det som er hjemme.