Å ha fri

Jeg er dårlig på å ha fri, i hvert fall når jeg er alene, jeg får lyst til å rydde eller starte med et eller annet prosjekt med en gang. Espen er på høyskolen i dag, og jeg er hjemme, noe som ikke akkurat er det vanlige. Så her sitter jeg da, og prøver å ha fri, slappe av, gjøre ingenting, men jeg er ikke flink til det. Så fort Espen hadde gått begynte jeg å rydde og sortere i papirer og bøker, men jeg var litt flink da, for jeg tok meg i det og gikk heller og satte meg i sofaen og leste litt avis. Avisen er fort gjort å lese, så nå sitter jeg med dataen, jeg har forstått at det er sånn man bruker tid på når man har fri, men jeg vet sannelig ikke hva jeg skal ta meg til her heller for mappene og bildene på dataen organiserte jeg en annen dag jeg hadde fri. Heldigvis så har vi jo denne bloggen da, så jeg tenkte at jeg kanskje kunne skrive litt her, som jeg nå da også gjør.

Sommerferien nærmer seg over, for de fleste var den jo over for noen uker siden, men jeg har enda en uke igjen. Som alltid så forsvinner sommerferien som på et blunk, og jeg lurer på hva jeg egentlig har fyllt tiden med. Denne sommeren er forresten ikke det spørsmålet så vanskelig å svare på, for jeg har stort sett vært på jobb. Hadde tre dager fri etter hverandre kun én gang i hele sommer, ellers så var det stort sett en eller to dager fri innimellom øktene. Når jeg ikke var på jobb så brukte jeg tiden til å sove eller hvile, for det er ingen tvil om at det er en liten som gjør at kroppen ikke fungerer slik som vanlig. Det har vært en ny opplevelse for Espen at det er han som må vekke meg om morgenen og ikke omvendt, og at det er jeg som kan ha 2 timer lange middagshviler og sovne på kvelden igjen uten problem. 

Utenom arbeid og soving så har vi også fått truffet litt av nettverket her hjemme, som vanlig ikke så mye som ønskelig, men litt er bedre enn ingenting. Familie har det også blitt litt tid til, og det er vi takknemlige for både Espen og jeg. Vi er jo så heldige at vi har begge familiene samlet på ett sted, så det er kort vei til de fleste. 

Men nå nærmer det seg altså avreise, og selv om vi gleder oss veldig til å komme hjem til Martin, så er det alltid litt vemodig å reise fra alt og alle her i Norge. Uansett hvor vi er så er det alltid noe eller noen som mangler, det er vel bare sånn det er når man bor utenlands for en periode. Heldigvis har vi hverandre, og som det ble gjentatt flere ganger i bryllupet til Per Olav og Ann Helen så er det jo samme hvor vi er i verden så lenge vi er sammen - for det er det som er hjemme.