Det nærmer seg...

...med stormskritt.

På mandag er vi fullgått 37 uker, noe som betyr at da kan fødselen egentlig komme i gang når som helst. Å bli født på term er nemlig å bli født fra uke 37-42. Før vi ble gravide så hadde jeg en forestilling om at når man er gravid så føler man tiden går sent, og kanskje da særlig på slutten. Jeg har det vel egentlig helt omvendt, for tiden flyr ifra meg. Når legen min her om dagen snakket om hva jeg skulle gjøre om vannet gikk nå så ble jeg først litt forfjamset, jeg tenkte for meg selv at vannet går jo ikke nå, det er jo lenge til termin og jeg skal jo sikkert gå over tiden også. Men smått om senn så klarte legen å overbevise meg om at nå må jeg belage meg på at fødsel kan starte når som helst. Greit å vite da, så kan jeg i det minste være litt forberedt.

Jeg er fortsatt i god form, om enn tyngden begynner å merkes. Samtidig så kjenner jeg på den enorme trøttheten jeg har hørt andre gravide snakke om tidligere, og jeg finner det svært fascinerende. Jeg er ikke ei som til vanlig legger meg ned midt på dagen for å blunde litt, men nå for tiden klarer jeg ikke kjempe imot om jeg hadde prøvd. Søvnigheten kommer helt plutselig, jeg sovner, og blir virkelig helt borte. Drømmer mye rart gjør jeg også.

Det er rett og slett enormt spennende og kjekt å være gravid, og jeg koser meg med hvert eneste spark! Tenk at vi snart skal få ha den lille prinsen vår i armene våre. Jeg er så spent på hvem han er!

Heima

Det er vanskelig å vite hvordan man skal starte en bloggpost når det er så lenge siden sist. Jeg føler nesten at jeg må summere opp hva som har skjedd siden sist, men siden det er en del så tar jeg bare den korte versjonen. 

Den siste tiden i Martin før jul var preget av mye lesing, prøver, eksamener, og oppgaveskriving. Det var rett og slett travelt. Under vanlige omstendigheter så hadde det nok ikke føltes så fryktelig travelt, men med en kropp som trengte (og trenger) mer og mer hvile, og for Espen sin del en kone som trenger mer og mer hjelp både i forhold til praktiske ting, men også i forhold til alt det rare jeg kunne komme til å tenke på, så ble vi veldig slitne. Men vi stod sammen i det, og jammen gikk det ikke godt denne gangen også.

Med alle eksamener gjort, utenom en som jeg skal ta i semesteret, så har vi nå en ekstra lang juleferie.

Jul- og romjulstiden er alltid litt travel, men uten tvil så har det vært en flott høytid sammen med familie. Vi har også fått muligheten til å treffe noen venner som vi ikke har sett på lenge. Det er virkelig rikdom å ha så mange flotte mennesker å reise hjem til. 

Nå er julehøytiden over og hverdagen har sneket seg inn på de fleste. Jeg kjenner også for min del at skuldrene begynner å senke seg, det tar alltid litt tid før stresset fra eksamener og prøver slipper taket. 

Nå skal jeg bruke disse fridagene godt, og jeg skal bare kose meg med å være gravid. 

Det er jo en del ting som man må få i hus før det kommer en ny liten verdensborger, og i går var vi ute og fikk kjøpt oss vogn! Det var jammen ikke bare bare. Det er jo litt av en investering, og det skal jo helst være en vogn vi kan se for oss å bruke i mange år fremover. Dessuten så skulle vi jo helst finne en som vi begge ble fornøyde med. 

Vi tok oss god tid, og lukte fort bort alle designvogner og slikt, og til slutt så fant vi en klassisk og anvendelig vogn som prinsen kommer til å ha det godt i. 

Det var forresten ganske så koselig å se Espen gå å trille vognen ut av butikken, det hele blir mer og mer virkelig.

Den vordene far med den flotte vognen vår

Det er uten tvil godt å være hjemme i Norge igjen, og det er uendelig godt å ha fri til å gjøre hva vi vil for en periode. Jeg kan ikke huske sist jeg har hatt en ferie da jeg ikke må lese på noe, og det er herlig. Nå går det stort sett i blader om graviditet og babyer, med tidvise innslag av litt Jo Nesbø for å veie det hele opp litt. Jeg koser meg med å være gravid, og det er så kjekt å være hjemme med familien som også gleder seg veldig til å møte det nye familiemedlemmet. 

Espen skal prøve å få med seg noen forelesninger nå når vi er hjemme, noe som for oss blir litt uvant. Nå er det plutselig jeg som skal gå hjemme og han som skal gå på skole og ha skikkelig hverdag. Men jeg må si jeg er glad han får muligheten, da det jo for det meste av tiden er fokus på mitt studie. 

Vi er begge spente på tiden som ligger forran oss, vi vet jo ikke helt hva vi går til. Men at vi gleder oss, det er det ingen tvil om!

Jæren